Badstuens historie: fra middelalderens baðstofa til badstuflåtene

Hvor gammel er badstua i Norge?

Den eldste omtalen vi selv har kunnet lese, står i Sverres saga. Eilert Sundt gjengir den i 1869: da Sverres parti ble overfalt i Trondheim, falt det uheldig ut for kongen «idet nemlig en stor Del af hans Folk vare adspredte omkring i Byens Badstuer».

At badstua var en ordentlig institusjon og ikke folklore, ser man best på språket. Det norrøne ordforrådet hadde baðkona – en kvinnelig badstuepasser – belagt i Norges gamle Love. Det var altså et yrke det fantes lovtekst om.

Ordet selv er ikke lånt fra finsk, og det er verdt å si tydelig fordi feilen er utbredt. Badstue er fellesgermansk, av norrønt baðstofa – «bad» og «stue» – og har søsken i dansk badstue, svensk badstuga og middelnedertysk badstove. Mer om ordet står i guiden om hva en badstue er.

Lørdag betyr vaskedag

Ukedagen bærer fortsatt sporet av badedagen. Det Norske Akademis ordbok fører lørdag tilbake til norrønt laugardagr, med «grunnbetydning ‘vaskedag’», av laug.

Det passer med at den norrøne passasjen om bading i Norge som ordbøkene siterer, begynner med laugardags morguninn – lørdag morgen. Det er en pen sammenheng, men vi lar den være akkurat det: den passer, den beviser ingenting.

Det italienske forliset på Røst i 1432

Den mest kjente øyenvitneskildringen av nordmenn i badstue er skrevet av en venetiansk kjøpmann. Sundt gjengir beretningen om et italiensk skipsmannskap som led forlis og kom i land på Røst, og som fikk «god Anledning til at se Folkets Levemaade». Det som forbløffet dem mest, var at menn og kvinner kledde av seg og gikk i badstua sammen – og at det ikke var «Tanke om, at det var noget at blues over».

Beretningen knyttes vanligvis til Pietro Querini, hvis skip forliste og drev inn i Lofoten i januar 1432. Sundt navngir ham ikke i denne passasjen, så vi holder de to tingene fra hverandre: Sundt gjengir beretningen, og Store norske leksikon daterer forliset.

Fellesbading uten badetøy var altså normalen her, og det ble lagt merke til av utlendinger. Hvordan reglene ser ut i dag står i guiden om badstueregler.

Hvorfor forsvant badstua?

Det finnes ingen enkeltårsak, og forklaringer som gir deg én, forenkler. Sundt peker på flere ting samtidig: uroen i reformasjonstiden, syfilisen som kom til Europa, og at «Øvrigheten blev mistænkelig og kom paa sine Steder med Forbud mod Badstuerne». Tilbakegangen spredte seg fra Tyskland til Danmark, Sverige og Norge.

Dansk forskning på middelalderens badstuer legger til at sjelebadet forsvant med protestantisk trospraksis, og at synet på nakenhet endret seg – og sier rett ut at det knapt kan pekes på én grunn. Samme forskning korrigerer et bilde som ofte gjengis upresist: kirken hadde et motstridende syn på badstuer, ikke et entydig fiendtlig.

Merk at dette i hovedsak er dansk materiale. Det er bare Sundt som sier noe direkte om Norge her, og han skrev i 1869 om noe som hadde skjedd flere hundre år tidligere.

Fra badehus til tørkehus

Bygningene ble stående. De fikk bare en ny jobb. Overgangen er så gjennomført at den er blitt stående i ordbøkene: NAOB fører opp «tørkehus til korn (idet gamle badstuer i senere tid ble brukt som tørkehus)» som egen betydning, og Bokmålsordboka har «tørkehus for korn og malt».

Det er ikke et norsk særtilfelle. Svenska Akademiens ordbok beskriver det samme mønsteret: bruken av varme bad avtok, husene ble stående, og de ble tatt i bruk til noe annet.

En presisering som er lett å rote til: kjona er et formålsbygd tørkehus fra vikingtiden. Badstua er et badehus som senere overtok samme oppgave – men mange steder beholdt navnet badstue. På nynorsk er oppslagsformen forresten badstove, ikke en dialektvariant.

Åseral, 1865: den siste som badet

Eilert Sundt lette etter noen som fortsatt husket skikken, og fant ham. Sundt skriver at han i Nedenes og i Lister og Mandals amter traff «dunkle Sagn om, at før i Tiden brugtes Badstuen til at tage Bad i» – og at han i Åseral kom til bunns i det.

Det er den detaljen som gjør Sundts arbeid verdt å lese: han skriver ikke om badstua som idé, men oppsøker den siste mannen i bygda som faktisk hadde brukt den til å bade i. På det tidspunktet var skikken i praksis over i det meste av landet.

UNESCO, 2020 – og en presisering som ofte glipper

Finsk badstuekultur ble skrevet inn på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv i 2020. Komiteen roste Finland for landets første innskriving.

Men den første badstuen på lista var ikke finsk. Røykbadstuetradisjonen i Võromaa i Estland ble skrevet inn allerede i 2014, seks år tidligere. Det er en detalj nesten ingen norske sider får riktig.

Hva en røykbadstue er, og hvor mye av norsk badstuekultur som faktisk er finsk, står i guiden om finsk badstue.

Comebacket

Badstua er hentet tilbake til Norge to ganger – og den andre gangen skjedde nettopp nå. Den moderne bølgen er så fersk at den fortsatt vokser mens dette skrives, og den ser annerledes ut enn den gamle: den er offentlig, den ligger ved sjøen, og den er ofte organisert som forening.

Formatet som mer enn noe annet definerer den norske varianten, er badstuflåten – et bygg som løser nedkjølingen ved å ligge på vannet. 148 av oppføringene i katalogen er flytende, og hvordan medlemskapene fungerer står i guiden om badstuemedlemskap.